Jeg skriver dagbok den tiden jeg er i Swaziland. I den er det to spørsmål som jeg må besvare før jeg reiser hjem igjen. Det første spørsmålet er: Hvorfor reiste du til Swaziland? Etter tre uker her tror jeg at jeg har svaret og det er flere grunner til at jeg reiste hit.

Den første grunnen var et ønsket om å lære av en annen kultur med er helt annet utgangspunkt enn vår egen og samtidig ønsket om å kunne bidra og utgjøre en forskjell. Sørlige Afrika ble etter hvert et naturlig valg, det er lett å bli fascinert av både landskapet og kulturen. Swaziland var litt tilfeldig, det ble valgt fordi jeg kom i kontakt med en organisasjon i Oslo (Atlantis) som formidler kontakt for frivillige til dette landet. Der møtte jeg hyggelige mennesker som ordnet med  det meste.

Den andre grunnen var ønsket om å komme bort for å tid til ro og stillhet, uten å være omgitt av alle de daglige gjøremål som tar all tid. Derfor ønsket jeg å reise helt alene. Jeg visste jeg kom til å savne Kirsti, familie og venner men jeg lurte på hva annet jeg kom til å savne. Kanskje de små og enkle tingene vi tar som en selvfølge hos oss men som er uoppnåelig for folk i Swaziland? Varmt vann i dusjen? Kjøleskap? TV?

Den tredje grunnen var et ønske om å gjøre noe som er totalt utenfor komfortsonen. Det er utenfor komfortsonen magien finnes og ved å være åpen for nye utfordringer håper jeg å lære mer om meg selv.

Astrid Lindgren har latt lille, engstelige Kavring Løvehjerte si det på denne måten:

“Det finnes ting man må gjøre, selv om det er farlig. Hvis ikke er man ikke et menneske – bare en liten lort”