Atle Sundøy heter jeg og jeg bor i Bergen. Jeg er gift og har to voksne barn. Til daglig er partner i selskapet BDO men i april 2016 reiste jeg til Eswatini (Swaziland)  hvor jeg arbeidet som frivillig for vanskeligstilte barn i Ezulwini Valley i en måned. Bloggen er skrevet før, under og etter oppholdet.

Swaziland ligger sør-øst i Afrika, med grense mot Sør-Afrika og Mocambique. Landet har 1,2 millioner innbyggere og verdens høyeste forekomst av HIV/AIDS, samtidig som 70% av befolkningen lever under fattigdomsgrensen. Landet har om lag 200.000 sårbare barn. For å hjelpe de minste barna er det opprettet mange Neighbourhood Caring Points – NCP – rundt omkring i landet, hvor barn i alderen 3 til 6 år kan få mat, omsorg og lære engelsk, noe de trenger når de begynner på skolen. Organisasjonen jeg møtte i Swaziland driver 6 slike NCP og hadde bygget en helt ny som enda ikke var åpnet. Det skyldtes mangel på penger til mat til barna.

Med hjelp fra venner i Norge kunne vi finansiere mat til barna og med god hjelp fra organisasjonen og ikke minst kvinnene i lokalmiljøet rundt NCP gikk det bare to dager før NCPen åpnet og 30 barn fikk et mye bedre liv. Det var fantastisk å få oppleve gleden hos både barn og voksne. Dette er virkelig fine folk med et stort hjerte som viser omsorg for hverandre. De er fantastisk flink til å dele de lille de har med hverandre og det er ingen tvil om at kvinnene som tar det største ansvaret.

De neste ukene jobbet vi med å tilrettelegge forholdene på NCP for å sikre en langsiktig drift. Vi fikk på plass vanntank, laget en åker hvor vi plantet grønnsaker og frukttrær og vi fikk bygget hønsehus med høner og hane. Håpet er at lokalmiljøet tar vare på både åker og høns slik at de kan produsere mat til barna.

Etter å ha kommet hjem har jeg etablert en stiftelse med formål å sikre driften av Nkhanini NCP. Det koster om lag 100 kroner pr. barn pr. måned, inkludert mat, lærer, kokehjelp, vedlikehold og litt skolemateriell.

Så hva var det som fikk meg til å reise til Swaziland?

Den første grunnen var et ønske om å lære av en annen kultur med er helt annet utgangspunkt enn vår egen og samtidig kunne bidra og utgjøre en forskjell for noen. Swaziland var litt tilfeldig, det ble valgt fordi jeg kom i kontakt med en organisasjon i Oslo (Atlantis) som formidler kontakt for frivillige til dette landet.

Den andre grunnen var ønsket om å komme bort for å tid til ro og stillhet, uten å være omgitt av alle de daglige gjøremål som tar all tid. Derfor ønsket jeg å reise helt alene. Jeg visste jeg kom til å savne familien men jeg lurte på hva annet jeg kom til å savne. Kanskje de små og enkle tingene vi tar som en selvfølge hos oss men som er uoppnåelig for folk i Eswatini? Varmt vann i dusjen? Kjøleskap? TV?

Den tredje grunnen var et ønske om å gjøre noe som var totalt utenfor komfortsonen. Det er utenfor komfortsonen magien finnes og ved å være åpen for nye utfordringer håpet jeg å lære mer om meg selv.

Det ble en reise som forandrer livet og jeg oppfordrer andre til å gjøre det samme. Kan jeg – kan alle.

Astrid Lindgren har latt lille, engstelige Kavring Løvehjerte si det på denne måten: «Det finnes ting man må gjøre, selv om det er farlig. Hvis ikke er man ikke et menneske – bare en liten lort»