Det har gått en uke siden jeg kom til Afrika og Swaziland, et land hvor 70 % av befolkningen lever under FNs fattigdomsgrense og hvor 26,5% av befolkningen over 15 år er smittet av HIV. Det sosiale sikkerhetsnettet bygges på storfamilien og lokalmiljøets evne til å ta vare på hverandre men dette rakner når så mange voksne er syk eller dør av AIDS. Det medisinske tilbudet er alt for svakt og konkurrerer i tillegg med heksedoktorer og utbredt overtro. Det går naturlig nok verst ut over de svakeste og All Out Africa regner med at det finnes ca. 200.000 foreldreløse og sårbare barn i Swaziland i øyeblikket.

Likevel blir jeg møtt med smil og glede overalt. Et mer sjarmerende folk og et vakrere land skal man lete lenge for å finne. (Edens have lå nok ikke i Øvre Eidfjord….) Latteren er ikke langt unna og de har mye humor, sikkert også på min bekostning. Men de har forstått at jeg er oppriktig interessert i å bidra som best jeg kan den tiden jeg er her. (og sikkert i tiden etterpå også)

Det har vært mange sterke inntrykk første uken. Sterkest inntrykk gjør selvsagt møtet med barna, men også møtet med de flotte kvinnene  er sterkt. I Swaziland er koner noe du kan kjøpe og har du råd kan du gjerne ha fler. Prisen for en god kone, førstefødte datter uten egne barn, ligger på ca 15 kuer. (Dette er faktisk sant!) Har du ikke kuer kan du betale kontant, tilsvarende 5000 Emalangeni pr. ku. (Skulle bli rundt 35.000 norske for en god kone) Har hun barn går prisen ned. Og mange har barn som følge av overgrep.

I morgen er en ny arbeidsdag. Jeg har kjøpt betongstein for å lage et fundament til en vanntank. Har også leid inn et par karer til å gjøre jobben. Så får vi se hva som dukker opp på byggeplassen i morgen. Det er ikke alltid alt går som planlagt…

Legger ved bilder av byggelederen Michael Makonta og meg. Legger også ved et bilde av den alltid like blide portvakten på lodgen (Good morning mr. Sunday, how are you today?).  Et par bilder av den overflod av matvarer som finnes i butikken for de få som har penger å betale med og gatekjøkkenet Michael og jeg spiser lunsj. Retten heter Chicken Dust og består av grillet kylling med en slags maisgrøt. Kyllingen er veldig god, noe helt annet en de tørre greiene fra Coop. Til sist et bilde av en liten rakker som stakk av med caps’en min.