I dag er siste dagen i Swaziland. Det har vært en eventyrlig reise som det kommer til å ta tid å fordøye. Jeg har lært utrolig mye som jeg skal ta med meg videre. Og prosjektene jeg har startet vil bli fulgt opp etter jeg har kommet hjem. Vi må jo vite hvordan det går med læreren vår, Mbali Mbuli,  og alle barna “våre”!

Tar med ett bilde som viser hvordan det så ut på skolen da jeg kom og ett som viser samme skole da jeg dro. Med hjelp fra ivrige givere og flinke folk i Swaziland har vi sammen skapt et nytt liv for 30 førskolebarn i en landsby. Vi har også gitt lærer og kjøkkenhjelperne en jobb, de har fått tilgang på vann, åker med grønnsaker, hønsehus med høner og hane og kanskje har vi gitt lokalsamfunnet litt mer tro på fremtiden. Ingen kan heretter si det ikke nytter !

Det man kan lure på er hvorfor ikke store organisasjoner med milliarder i budsjett kan gjøre det samme, bare i mye større skala. Ikke vet jeg hvor alle bistandsmidlene vestlige land bruker blir av men de har i alle fall aldri nådd frem til de menneskene jeg har møtt.  De lever fortsatt under FNs fattigdomsgrense, mangler tilgang på enkle ting som rent vann og barna går sultne og legger seg om kvelden. Etter mer enn 50 år med U-hjelp for helt enorme beløp må det jo være lov å undre seg.

Noen forbedringer har bistandsarbeidet resultert i. Kampen mot HIV/AIDS gir alle tilgang på medisiner. Barneskolen får også støtte fra FN og alle barn fra 7 til 12 får tilbud om gratis skoleplass, hvis foreldrene har råd til skoleuniform. (Og det er det jo mange som ikke har….) Likevel klarer vi fortsatt ikke å dekke primærbehovene til store folkegrupper. Og det disse menneskene ønsker seg er ikke milde gaver, de ønsker seg muligheten til å tjene penger til å kjøpe sin egen mat.

Jeg har blitt kjent med et folk og en kultur det er lett å bli sjarmert av. Midt i nøden er det en gjestfrihet, smil, glede og en raushet som er fantastisk. Måten alle deler det lille de har er helt utrolig og det gjelder både gammel og ung.

Vi har nok også mye å lære om takknemlighet. Et sted på veien til vår velstand mistet vi evnen til å være takknemlig. Det er ganske rart å lese overskrifter som for eksempel “lønn som ikke går an å leve av” i norske aviser når du ser det fra denne delen av verden.

I morgen tidlig reiser jeg tilbake til Johannesburg. På veien hjem har jeg lagt inn en avstikker til Krugerparken i Sør-Afrika for å hilse på Dyrene i Afrika og se hva de har å gjøre. Dette er derfor siste blogginnlegg før jeg kommer hjem på lørdag 7. mai.

Kanskje fler burde ta seg en tur til Swaziland? Kan jeg – kan alle.

Takk til alle som har lest bloggen. Det kommer en fortsettelse i midten av mai.

Atle